Atvekst

Føre-var og det å være en reagerende organisasjon

Kloke hoder har i mange år jobbet hardt for å fortelle oss at det å planlegge for å håndtere mulige negative hendelser i fremtiden er viktig.

  • Legge planer for dersom hvis.
  • Du må bli «føre-var»…
  • Ja, slik kan det sies.. føre-var der altså..

Du foretar en gjennomgang på risiko-områder og sannsynligheten for at nettopp den risikoen inntreffer. Deretter lager du en såkalt handlingsplan for hva du gjør dersom dette inntreffer.
Det holder å vurdere det. Du trenger ikke å iverksette risikoanalyser med tall og svære greier selv om du rådes til det.

Jo enklere, jo bedre, og jo flere funksjoner og erfaringer som har vært med å belyse, jo bedre blir resultatet og kunnskapen om hva du trenger å ha søkelys på.

Du har sikkert også utarbeidet forebyggende rutiner og dokumenter og ikke minst trent alle involverte i forkant, så de er trygge og med det minsker sannsynligheten og konsekvenser dersom.

Det å trene har vi ofte ikke tid til. Men vi har mye tid til å håndtere konsekvensen når det først har skjedd.

Du vet at sannsynligheten for at huset ditt brenner er liten, men føre-var forteller at vi har brannslukkings-apparater, røykvarslere og ikke minst forsikring dersom det skulle ryke av grunnmurene en dag.  Kjekt å ha!

Bor du, eller har boligrom i annen etasje, så bør du også tenke over rømning derifra. Da kan det for eksempel være lurt å ha en brannstige.

Trene på å rømme egen bolig? – Nei, det trenger vi ikke.

Men du er selvsagt føre-var?

Du vet hvor mange slukkere du skal ha og hvilketype slukker for type område? Og antall varslere og hvilken som er best hos deg?

Eller har du iverksatt anskaffelsen uten egentlig å ha kompetanse? Litt sånn etter føre-var-prinsippet.
Det beste er jo tross alt å ha gjort noe, så du ikke blir ansvarlig eller skyldig. Ikke sant?

Og med det egentlig er likt med en reagerende organisasjon, det kommer vi tilbake til.

Føre-var-prinsippet, altså at du skal iverksette tiltak for å demme opp for noe, kom egentlig kraftig på banen innen miljø-miljøet og diskusjonen der.

Det startet nok som en konsekvens av statslederes manglende tiltak for å bekjempe miljø-ødeleggelser i eget land. Det ble synlig etter hvert.

Vi går til den internasjonale miljøkonferansen i Rio i de hårde dager tilbake i 1992.

Å jobbe for å dempe de negative miljø-konsekvensene av aktiviteter innenfor de forskjellige deltagerlandene har jo teoretisk vært viktig siden slutten av 1960-tallet, og før konferansen så dagens lys som samling for de selvoppnevnt bevisste.

Det hadde jo ikke skjedd så mye på miljøsiden, og det internasjonale miljø-miljøet så seg tvunget til å heve riset. I en øvelse som minner om selvpisking.

Det måtte komme tiltak som viste at landene og lederne tok miljøet på alvor. Og hvem statsledere vil vel stå åpent på den kommende konferansen å få smake riset?

Det ville blitt sanksjoner mot de nasjonene som ikke iverksatte tiltak, og det handler om anseelse og viktigheten som leder i det internasjonale samfunnet.  Og det er her føre-var virkelig kommer til verden, som hardtslående prinsipp.

Mange statsledere uttalte at de ikke hadde iverksatt tiltak da «de» ikke hadde nok kompetanse og ikke hadde nok viten om hvilke sektorer som skulle i ilden først. Og hvilke utgangsnivåer de hadde for tiltakene.

Det ikke å ha kompetanse ble etablert som et «ikke-argument» for ikke å iverksette i alle fall «noe» – som prinsipp

Altså, det er bedre å iverksette noe, uansett hva og uten kunnskap, enn å ikke utvise noe som helst handling. Det har vi sett mange eksempler på.

Konkurransen var i gang på alvor og doping var en selvfølge! Der som ellers i 1992.

Føre-var-prinsippet bygger på at det er om å gjøre å vise handling for ikke å bli straffet.
Selv feil handling uten kunnskap og innsikt får deg av kroken. Og det er hele greia.

Gjør noe, iverksett noe, og du går fri.
Kom ikke her å si at vi ikke står på!

Da kom de forskjellige statslederne på banen med sine «fagmiljøer», med det det ene tiltaket etter det andre, i kampen om å vise seg aktive i det internasjonale miljø-miljøet. Og med det få poeng og omtale på neste miljøkonferanse. – Se hva vi har gjort da!

Vi har sett mye rart opp igjennom, men så lenge det er føre-var som gjelder, så heia heia.

Det triste er at tenkingen omkring, og i dette prinsippet, bearbeides over tid og siger etter hvert ned igjennom filteret og inn i hverdagen ute i bedriftene.

Det adopteres som gangbar mynt for manglende tiltak og blir en etablert måte å tilnærme seg utfordringer og risiko på.

For å komme unna tilsyn og ettersyn, så er det om å gjøre å vise til noe handling. Vi har ikke kompetanse, men vi har gjort så godt vi kunne.
Staten kommer unna med den tilnærmingen og da blir det sånn for andre også.
Den teoretisk gode intensjonen i prinsippet seirer uten at det har særlig annen effekt enn å polere talene og selvbildet.

Da går det jo med ett så meget bedre.

Et utkomme av denne tilnærmingen til å jobbe med mulige farer og risiker, ser vi helt fra statsnivå i Norge og inn i bedrifter og organisasjoner.

Det har vært skrevet flere gode kronikker og annet siste år fra professorhold, og ellers på hva som ligger av svakheter i nevnte prinsipp som tilnærmingsmetode.

Unntak finnes, og jeg nevner eksempler på disse senere.

Men, i det store, så har denne måten å tenke på avstedkommet en tilstand og en organisatorisk tilnærming som tilsier nivå; reagerende.

Reagerende; vi venter til det skjer noe, så iverksetter vi redningsplanen vi ikke har.

Dette har vært en måte å tilnærme seg realiteter og signaler på i mange ti-år i Norge. Ledere som ser bort fra alle signaler om mulige hendelser og håper på det beste.

Siste store vi bør huske er slutten av 1930-årene, og i 2020, når denne pandemien traff.

Uten nødvendigvis å sammenligne krig og virus, men manglende tiltak og bakoverlentheten med tanke på realitetene er den samme. Vi ser utfordringene, får signalene og data, men iverksetter tilnærmet ingenting FØR det har ramlet ned på oss. Da får vi opp farten, men havner allerede i innledende runde voldsomt bakpå.
Vi tillot oss jo å bygge ned kapasiteten på akuttplasser og behandlingslogistikken etter at alle lysa var røde!
Det er konsekvensen av føre-var-prinsippets sjel.

Alt av handlinger bli nå på tilnærmet impuls og det koster fryktelig mye penger, ressurser og tillit.

I mange norske bedrifter er det helt likt.

For ikke så mange år siden var rundt 80 prosent av bedriftene det som kategoriseres som reagerende. Når er tallet veldig mye bedre med rundt 50 – 60 prosent. Det er en veldig fin utvikling, men det er fortsatt en vei å gå. Men det skjer saker og ting, og det er positivt.

Forebyggende aktiviteter kan finnes på papiret, men løsningen ligger i å trene. Mye og med alle.
Det finnes gode eksempler på organisasjoner i Norge som ikke er reagerende, men jobber aktivt med vurderinger av trusler og de trener mye. Forsvaret er ett eksempel, deler av politiet er et annet. Deler av helsevesenet også. Det lysner rundt omkring.

Ellers er Norge, som stat, svært reagerende.

Kan hende det at vi ikke har hatt de store nasjonale krisene og det at vi mener vi drukner i penger, gjør at det å være etterpåklok i forkant ikke er nødvendig. Vi kan vente og så fikser vi det med økonomi/tilskudd og symbolikk på handling og det å ta ansvar for å rydde opp.

Kan hende dette gir poeng i et begrenset politisk miljø.

Men vi ser det i stat, fylke og kommune og i mange private bedrifter – det er liksom blitt sånn.

Et tegn på at det står dårlig til og at det har vært dårlig med trening (en kan ikke forutsi og trene på alt, sånn er det), er når ledere står på TV etter en hendelse med sorry-fjeset i skjermen og sier: – Vi skal gjennomgå alle rutiner og dokumenter og påse at det ikke skjer igjen.

Den setningen forteller at det nok ikke har skjedd mye i forkant heller.

Det er også et tegn på at PR-bransjens råd ikke alltid er relevant å følge, nemlig å legge seg flat.

En kan godt trene for at akkurat «denne hendelsen» ikke skal skje igjen. Men andre hendelser da?

Har du ikke tid til å trene og forbedrede, men har all verdens tid og ressurser til å rydde opp etterpå, mens butikken står stille og omtalen/rennommeet raser? Mange bedrifter går nedenom i denne fasen. Ikke la det bli deg og dine!

De suksessrike organisasjonene er veldig beviste på utfordringene, planlegger mye og de TRENER mye. Trening er på alle nivåer fra diskusjon, dokumenter, ansvar, myndighet, oppgaver, operativt, revisjon og så videre.
Det mest kosteffektive du kan bidra med er å legge til rette for å trene på hvordan og hva dersom noe skjer.

De fleste bedrifter har jo brannøvelser og førstehjelpskurs og slike ting. Men trening på hendelser ellers? Trener vi på det første her kun fordi det er lovpålagt eller for at de sparer liv og eiendom hvis vi gjør de riktige tingene riktig? Sånn må det tenkes ellers også, så slipper du å stå der å fortelle at du skal påse at det ikke skjer igjen. Og med en faktura på flere hundre tusen fra et PR-byrå i posten.
Presse er som presse verst. Journalister er ofte kunnskapsløse og jobber etter helt andre prinsipper enn å belyse realiteter og fakta. Gode forberedelser og trening på alle nivåer gjør mer nytte enn du aner.
Når alle vet og er informert – i alle ledd – da skjer det positive saker. Kosten er lav og nytten høy.
Det koster ikke tid og penger, det sparer tid og penger, gir god omtale, styrker kundeforhold og helse. Hør med forsikringsselskapet og bankene om hva de tenker om det!

Det er en vesensforskjell fra de reagerende til de suksessrike.

Det er føre-var VS etterpåklok i forkant!

De suksessrike ligger i forkant og venter ikke på at noe skal skje. Og skjer det noe, så har de trent.
De suksessrike setter av tid, trener og involverer og har en åpen bred involverende dialog omkring risiko og farer og hvordan vi i fellesskap skal håndtere det i jobbutførelsen og hva vi gjør dersom noe skulle skje. De tillater heller ikke at noen er villige til å kutte den tråden ved å opptre vettløst i din «uniform».
Et godt og forankret konsekvensregime gjør susen.

Det å være etterpåklok i forkant ser mot det å involvere, bygge lag og kultur og trene på å bli god. Også på å håndtere utforutsette hendelser.

Du kan ikke trene og øve til ett null-nivå. Bare til så godt som mulig med de rammebetingelsene vi har nå.

Vi må akseptere hendelser, og vi må akseptere realitetene, men de som jobber for å bli etterpåklok i forkant ligger milevis foran de som søker føre-var.

Det er som oftest små endringer som skal til for å forsterke de gode effektene og det å komme i gunstig posisjon for å håndtere hendelser.

Skal du først bruke ressurser, så bruk ressurser på det som gir effekt – i forkant.

Jeg minner om ord fra Janne Carlson – tidligere SAS-sjef:
Ansatte som ikke er informert kan ikke ta ansvar
Ansatte som er informert, kan ikke gjøre annet enn å ta ansvar.

Gi dine ansatte muligheten til å ta ansvar, slik at dere blir etterpåkloke i forkant.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.